Forskjell mellom versjoner av «Bygging av biomolekyl og nanopartikkel-strukturer på overflater»

Fra Nanowiki
Hopp til: navigasjon, søk
(Nanowires)
Linje 23: Linje 23:
 
Figur 1 B viser et DNA med Gull-NP avbildet med [[AFM]]. I teorien kan hvilke og hvordan nanopartiklene festes bestemmes ved å velge oligonukleotider som er komplementære til bestemte segmenter av DNA-et. I praksis er det litt vanskeligere, noe AFM-bildet viser. Det er ikke en ubrutt kjede med Gull-NP langs DNA'et.
 
Figur 1 B viser et DNA med Gull-NP avbildet med [[AFM]]. I teorien kan hvilke og hvordan nanopartiklene festes bestemmes ved å velge oligonukleotider som er komplementære til bestemte segmenter av DNA-et. I praksis er det litt vanskeligere, noe AFM-bildet viser. Det er ikke en ubrutt kjede med Gull-NP langs DNA'et.
   
'''Metode 2: Elektrostatisk deponering på ds-DNA som templat'''
 
 
[[Bilde:Elektrostatisk_deponering_av_NP_paa_DNA.JPG|left|thumb|'''Figur 3:''' 3 nm positivt ladde CdS-partikler er pakket inn i thiocholine (39) deponeres på tett pakket DNA. DNA pakkes tett ved å komprimere et lag med positive surfaktatner (38)]]
 
[[Bilde:Elektrostatisk_deponering_av_NP_paa_DNA.JPG|left|thumb|'''Figur 3:''' 3 nm positivt ladde CdS-partikler er pakket inn i thiocholine (39) deponeres på tett pakket DNA. DNA pakkes tett ved å komprimere et lag med positive surfaktatner (38)]]
 
'''Metode 2: Elektrostatisk deponering på ds-DNA som templat'''
 
Dobbelttråd DNA, ds-DNA, i vann skaper et negativt elektrisk felt, pga fosforsyregruppene i DNA'et. Dette potensialet kan man utnytte. Positive ladninger vil vekselvirke med DNA'et, og slik kan positivt ladde nanopartikler deponeres på DNA. En elektrostatisk deponering kan gi tettpakkede nanopartikler utenpå DNA'et. Et forsøk har blitt gjort med CdS-NP pakket inn i thiocholine(ref). For mest mulig tettpakket struktur, må også DNA'et pakkes maksimalt. Først har positive surfaktanter blitt deponert i grensesjiktet luft/vann. Disse pakkes tett ved [[Langmuir-Blodgett]]-metoden. Den elektrostatiske vekselvirkningen mellom surfaktantene og DNA'et vil pakke DNA'et tettere. CdS-NP tilføres i løsningen, og vil legge seg utenpå DNA'et pga det elektriske potensialet.
 
Dobbelttråd DNA, ds-DNA, i vann skaper et negativt elektrisk felt, pga fosforsyregruppene i DNA'et. Dette potensialet kan man utnytte. Positive ladninger vil vekselvirke med DNA'et, og slik kan positivt ladde nanopartikler deponeres på DNA. En elektrostatisk deponering kan gi tettpakkede nanopartikler utenpå DNA'et. Et forsøk har blitt gjort med CdS-NP pakket inn i thiocholine(ref). For mest mulig tettpakket struktur, må også DNA'et pakkes maksimalt. Først har positive surfaktanter blitt deponert i grensesjiktet luft/vann. Disse pakkes tett ved [[Langmuir-Blodgett]]-metoden. Den elektrostatiske vekselvirkningen mellom surfaktantene og DNA'et vil pakke DNA'et tettere. CdS-NP tilføres i løsningen, og vil legge seg utenpå DNA'et pga det elektriske potensialet.
   

Revisjonen fra 30. mar. 2009 kl. 12:44

Denne artikkelen er under bygging. Mens du venter i spenning; det er mange andre spennende artikler å lese.

Introduksjon

Biomolekyler og Nanopartikler har spesielle egenskaper. Ved å kople disse sammen til hybrider, kan vi utnytte og forsterke egenskapene. Biomolekyler, f.eks. DNA, kan også brukes for å bygge opp strukturer av Nanopartikler ved å være et templat (mal), og virke som «molekylært lim». Denne artikkelen viser noen eksempler på metoder for å bygge BM-NP hybrider, og bruk av DNA som templat og molekylært lim. <ref name="willner">Willner I, Katz E, "Integrated Nanoparticle–Biomolecule Hybrid Systems", Angew. Chem. (2004), 6060-6063</ref>

DNA som templat og molekylært lim

Forsøk har blitt gjort for å bygge strukturer av nanopartikler der DNA brukes som templat, og kortere segmenter av et DNA brukes som "molekylært lim". De korte segmentene kalles oligonukletid, og er opp til 20 nukleotider langt. Når DNA brukes som templat "bygger" man sin struktur på DNA'et. To metoder for dette er beskrevet senere i artikkelen. Når oligonukleotider brukes som lim, utnytter man at slike grupper kan funksjonaliseres med et annet stoff, samt at oligonukleotider kan binde seg til en komplementær nukleotidkjede.

Strukturer

Strukturer man ønsker å bygge kan være "1-Dimensjonale", altså nanowires, 2-Dimensjonale, som et mønster på en flate, eller 3-dimensjonale. Et eksempel på det siste er multilag.

Nanowires

Feil under oppretting av miniatyrbilde: Filen mangler
Figur 1: Skjematisk framstilling av Metode 1. 1 ss-DNA templat 2 Oligonukleotid funksjonalisert med Streptavidin 3 Gull-nanopartikkel aktivisert med Biotin. B AFM-bilde av DNA med Gull-NP. Kilde: <ref name="willner">Willner I, Katz E, "Integrated Nanoparticle–Biomolecule Hybrid Systems", Angew. Chem. (2004), 6060-6063</ref>

Her blir beskrevet to metoder for å bygge "nanowires" av nanopartikler. Den første metoden baserer seg på DNA som templat, og oligonukleotider som lim, mens den andre baserer seg på elektrostatisk deponering på et DNA som templat.

Metode 1: ss-DNA som templat En enkelttråd DNA, ss-DNA, blir brukt som templat. Korte oligonukletider, komplementære til segmenter av DNA-templatet, er funksjonalisert. I forsøk gjort er oligonukleotidet funksjonalisert med Streptavidin (SAv). Nanopartiklene (Gull-NP) på sin side er funksjonalisert med biotin (Vitamin B7). Se figur 1. SAv er et protein med sterk affinitet for Biotin. Disse to vil bindes sterkt til hverandre, og slik kan man bygge en struktur med nanopartikler langs DNA'et. Et ss-DNA er 2 nm bredt <ref name="nelson">Nelson P, "Biological Physics", s. 35, 2008</ref>, mens Gull-NP'ene er 5 nm store.

Figur 1 B viser et DNA med Gull-NP avbildet med AFM. I teorien kan hvilke og hvordan nanopartiklene festes bestemmes ved å velge oligonukleotider som er komplementære til bestemte segmenter av DNA-et. I praksis er det litt vanskeligere, noe AFM-bildet viser. Det er ikke en ubrutt kjede med Gull-NP langs DNA'et.

Feil under oppretting av miniatyrbilde: Filen mangler
Figur 3: 3 nm positivt ladde CdS-partikler er pakket inn i thiocholine (39) deponeres på tett pakket DNA. DNA pakkes tett ved å komprimere et lag med positive surfaktatner (38)

Metode 2: Elektrostatisk deponering på ds-DNA som templat Dobbelttråd DNA, ds-DNA, i vann skaper et negativt elektrisk felt, pga fosforsyregruppene i DNA'et. Dette potensialet kan man utnytte. Positive ladninger vil vekselvirke med DNA'et, og slik kan positivt ladde nanopartikler deponeres på DNA. En elektrostatisk deponering kan gi tettpakkede nanopartikler utenpå DNA'et. Et forsøk har blitt gjort med CdS-NP pakket inn i thiocholine(ref). For mest mulig tettpakket struktur, må også DNA'et pakkes maksimalt. Først har positive surfaktanter blitt deponert i grensesjiktet luft/vann. Disse pakkes tett ved Langmuir-Blodgett-metoden. Den elektrostatiske vekselvirkningen mellom surfaktantene og DNA'et vil pakke DNA'et tettere. CdS-NP tilføres i løsningen, og vil legge seg utenpå DNA'et pga det elektriske potensialet.

Tilsvarende forsøk har blitt gjort, der det f.eks brukes Gull-NP pakket i lysin i stedet for CdS.

"2-dimensjonale" strukturer

Figur 2: Nanostruktur av 13 nm og 30 nm gullpartikler på gullflate. Partiklene er "limt fast" ved hjelp av DNA
DNA, oligonukleotider, har blitt brukt som molekylært lim for å lage nanostrukturer av nanopartikler på overflater. Oligonukleotidene bindes kovalent til flaten i et mønster som lages med Dip-Pen Nanolitografi, beskrevet i artikkelen Nanolitografi. DPN brukes til å mønstre flaten med en syre. Senere kan man deponere alkylamin-modifisert oligonukleotid på flaten. Disse lager amid-bindinger med syren <ref name="dpn2">L. M. Demers, S.-J. Park, T. A. Taton, Z. Li, C. A. Mirkin, Angew. Chem. Int. Ed. (2001), 40, 3071 – 3073</ref>. Dette er en prosess som er mulig å gjøre i flere trinn, altså binde forkjellige oligonukelotider i forskjellige planlagte mønster etter hverandre. Dermed har man muligheten til å lage et planlagt mønster med forkjellige nanopartikler.

Nanopartikklene er bundet aktivert med et annet oligonukleotid. Et såkaldt "Target-DNA" fungerer som skjøt mellom oligonukleodene på flaten, og oligonukleotidene bundet bundet til nanopartikkelen. Target-DNA'ets ene del er komplementær til nukleotidet på flaten. Den andre delen er komplementær til nanopartikklenes nukleotid.

På denne måten kan man lage nøyaktive mønster av nanopartikler på en flate. Figur 2 viser et AFM-bilde av et forsøk, der 13 nm og 30 nm store Gullpartikler ble festet til en Gullflate (aktivisert med syren MHA).

Multilag

Man kan bygge multilag av Anatase - TiO<math>_2</math> og Cytochrome C ved hjelp av Liquid Phase Deposition (LPD), beskrevet i deponeringsteknikker. Cytochrome C er et protein som finnes i den indre membranen i mitokondriene, og er meget løselig i vann, noe som gjør proteinet egnet til konstruksjon av biomolekyl-nanopartikkel funksjonelle multilag ved deponering. Stoffet er en essensiell del av elektrontransportkjeden (ref!) i cellene, og kan blant annet gi høyere reaksjonshastighet for redoksreaksjonene som foregår i biobrenselceller. + bilde

Quartz Crystal Microbalance

Quartz Crystal Microbalance (QCM) er et instrument for å måle små masseforskjeller ved hjelp av frekvensmålinger, og meget nyttig til å overvåke deponeringsraten for tynnfilmdeponering. QCM utnytter at kvartskrystaller har piezoelektriske egenskaper, noe som betyr at krystallen utvikler et elektrisk potensial når den utsettes for mekanisk trykk. (Bilde/Sauerbreys ligning/referanse)

Bruksområder

kort og relevant om bruk og potensiale

Bioelektronikk

Biosensorer

ref.

Biobrenselceller

Relevante sider

Referanser

<references/>

lenketittel